Dette ble visst litt over alt.

Vil bare dele en sang med dere før jeg begynner å skravle! Så kan du ha den på i bakgrunn mens du leser, hihi. Shinedown obsession i dag! Jeg elsker musikk.. Det kan så mange ganger få meg til å føle meg litt bedre eller gjøre meg veldig glad! Åh, som jeg savner å gå på konsert.




Jeg innser at jeg veldig ofte kan virke ganske negativ når jeg skriver på bloggen min. Det er desverre veldig ofte sånn at jeg klarer ikke alltid å se lyset i enden av tunellen og da bare surrer og tenker jeg på alt det negative og jeg faller lenger og lenger ned den dumme spiralen. Derfor blir det kanskje mange "triste og tunge" inlegg.

Bloggen min er det eneste stedet jeg tør å fortelle sannheten, jeg klarer nesten ikke å si det høyt uten at jeg blir veldig lei meg. Jeg forstår det på en måte litt bedre hvor sant det er når jeg sier det høyt enn når jeg skriver, kanskje det er fordi når jeg sier det høyt så er det som regel til noen andre og jeg blir så lei meg når jeg ser ansiktet dems fordi dem blir lei seg for meg også..
Skrive på bloggen min om hva jeg tenker og føler er på en måte terapi, jeg føler jeg får ut en del som jeg ellers bare ville sitte og gruble på inni hodet mitt og til slutt så sprekker jeg. Men når jeg skriver her så letter "trykket" litt.
Siden dette er mitt lille "sanctuary" så kan jeg være så ærlig jeg bare vil, selv om det blir negativit. Jeg skal prøve å poste noen koselige inlegg også!
Jeg må bare komme meg opp fra hullet jeg har gravd meg! Hehe.


Hmmh, Sanctuary.. Det minna meg på en HIM sang! Endelig fant jeg en jeg kunne bruke.. Makan, slå av "embedding" på nesten alle sammen, hva er det for noe tull da.




Det å ha M.E er tungt, det at man hele tiden blir dårligere gjør det ikke bedre.. Og derfor er det så altfor "lett" å bli deprimert i tilegg til alt annet.
Det har vært mye opp og ned, frem og tilbake med depresjon siden jeg ble syk. Det er så mye å ta innover seg og til tider kan det virkelig bli for mye, spesielt når det virker som om alt bare går til dass..
Jeg ville egentlig ikke prøve noe anti-depressiva men til slutt så ga jeg inn og sa til legen min at jeg ville i det minste gi det er forsøk. Så i fjor sommer prøvde jeg en type anti-depressiva og jeg håpet så inderlig at det kanskje kunne hjelpe litt, jeg hadde også hørt om andre med M.E som har følt seg bedre av det, så jeg tenkte det kunne kanskje hjelpe meg på mer enn bare en måte.

For det første så gikk jeg fort opp i vekt og ganske mye.. Det hjalp vel ikke akkurat noe særlig å føle seg som ei feit bolle i tillegg til å være deprimert og alt. Jeg fikk bare mindre lyst til å gå ut siden jeg følte meg så fæl og plutselig ble mange av klærne mine så små.. Nei jeg spiste ikke veldig mye mer eller noe sånn, det var en av bivirkninge og så klart så skulle jeg jo få den! Når jeg tenker på det nå så må jeg le litt av det..
Ikke nok med å gå opp i vekt så hadde det andre effekter på meg også. Jeg var mye kvalm, svimmel, sov veldig mye, drømte om så vanvittig mye uvirkelig og rart, hadde mindre energi enn før og følte meg nesten mer deprimert. Så den erfaringa ble ikke god.. Alt gikk jo helt andre veiene enn hva jeg hadde håpet!
Etter et par måneder så orket jeg ikke mer og sa at nok var nok og slutta med de.
Jeg følte jeg sakte men sikkert ble litt bedre igjen når jeg sluttet med de, men ikke like bra som før på en måte.

Mange har sagt til meg at jeg burde prøve å trene, gå turer, gjøre ting som gjør meg glad, spise annerledes eller bla bla.. Hadde jeg ikke hatt M.E så kunne jeg vel ha gjort alle tingene for å prøve å bli bedre! Men jeg ville vel kanskje ikke vært deprimert til å begynne med.
Det å spise bedre kan jeg alltids klare å gjøre, men jeg faller som regl av "vogna" hver eneste gang jeg prøver.

Joda, det finnes mange forskjellige anti-depressiva som man kan prøve osv, men jeg har ikke lyst til å bli enda værre enn hva jeg er nå. Det føles som om hver gang jeg prøver noe nytt så ender jeg bare opp med å bli værre enn jeg var før jeg prøvde det. Det blir en ond sirkel... Jeg blir litt rar og paranoid >_>
Jeg har ikke prøvd like mye som mange andre har for å bli frisk av M.E, så kanskje det er noe der ute som ville funket for meg selv om det ikke funket for andre.
Men allikevel så står jeg ovenfor problemet at jeg er redd for å bli værre enn hva jeg allerede er. Er det kanskje verdt det for å bli frisk? Selv om man kan ende med å dytte seg lenger og lenger ned i det sorte hullet.

Jeg skal prøve akupunktur for å litt mer energi, eller vel.. Det er det jeg håper og få ut av det! Jeg føler ikke det er så "farlig" å prøve det som å starte på noen medisiner eller en vidunder kur som LP.
Foreldrene mine var så snille og sa de ville betale for den første måneden for meg så da krysser jeg fingrene og håper at det vil i det minste gi meg litt mer energi og kanskje hjelpe på noen andre ting også. Jeg tror ikke det vil gjøre meg frisk, men det er greit så lenge jeg i det minste føler meg litt bedre. Et lite oppløft for å gi meg mer energi ville vært godt.

Kanskje jeg endelig kunne orke å gå litt mer tur med kjæresten min og ta med katten vår ut også. Jeg savner å gå tur, jeg savner å ikke behøve å planlegge flere timer i forveien før jeg skal gå tur. Vi gikk en tur her om dagen for jeg følte meg litt bedre men det endte jo med at jeg måtte sette meg ned etter 5 minutter, så ble vi sittende der lenge og snakke noe som var veldig koselig. Det var godt bare å være ute og sitte der og trekke inn den deilige litt kalde natteluften.
Det var ganske så sent når vi gikk ut, 11-12 tiden på kvelden. Men det er ikke før sent jeg har energi til å gå ut uansett så.. Jeg liker det veldig godt ute når det er mørkt, synes det er så fint sånn som gatelysene lyser opp rundt deg, sitte og titte på den svarte himmelen med alle stjernene og månen.

Hmmh, jeg føler meg så mye bedre nå. Det var det jeg sa, det her er god terapi! Hehe.
Jeg har hatt en tung dag og vært ganske lei meg så det var godt og bare få skravlet litt og klart å tenke på litt andre mer positive ting.

Åh, det er noe jeg må nevne, jeg fikk en så koselig kommentar fra ei jente som jeg tror følger bloggen til Hege og må ha sett meg der. Det var bare så koselig og det gjorde meg så glad! Bare en liten ting som det kan gjøre meg så utrolig glad. Og jeg som trodde det bare var to mennesker som leste bloggen min, tihi.
Tusen tusen takk Lilljekonvall :)

Siden jeg har brukt to andre youtube videor i dag så får jeg vel slutte med en også da! Ville bare legge til noe som kanskje får dere til å le.
Jeg gleder meg så vanvittig mye til denne filmen kommer ut, Despicable Me kommer på kino! Ser på traileren til den nå og da bare fordi den ser så festlig ut. Også elsker jeg den lille jenta Agnes! Herregud hun er jo bare super nydelig da! "It's so fluffy I'm gonna die!" senere.. "It's so fluffy" også rister hun enhjørning bamsen, haha, så herlig.

Her er noen av de søte/morsomme delene, håper dere liker den!

LP og litt av hvert.

Det skrives så mye flott og fint om LP over alt i disse dager men man hører svært sjeldent eller aldri om den ikke så solskinnsrike siden av LP. For all del, det er kjempe flott at noen mennesker blir friske av LP og får et ”nytt” og bedre liv, jeg unner dem det virkelig. Men man skal ikke glemme den gruppen med mennesker som ikke har noen virkning av det.

Jeg skulle virkelig ønske at folk kunne forstå at det finnes alltid to sider, eller kanskje tre, noen folk blir friske mens andre har ingen virkning og noen blir dårligere enn hva de var før.
Det er vel kanskje ikke så rart at det er så få som tør å ”stå frem” i media og si at de ikke hadde noen effekt av LP, man blir jo uglesett og får slengt etter seg ukoselige kommentarer som feks ”Jasså, så du vil ikke bli frisk du altså?”.

Jeg synes virkelig det er litt skummelt å høre om tilfeller der hvor NAV har sagt til M.E syke at de bør ta et LP kurs osv. Det jeg synes er så teit er at vi får jo ikke noe støtte til å ta LP men allikevel så vil dem at vi skal bruke alle pengene våres på det, oss som er syke har som regel ikke akkurat råd til alle disse forskjellige behandlingene som er der ute, de er jo ikke akkurat billige..
Takk og lov så har jeg ikke hatt en av de legene som har vært så sta som bare det og ikke hørt på meg i det hele tatt. Legen min har vært veldig snill, forståelsesfull og han har prøvd så godt han kan å hjelpe meg. Det er virkelig trist å høre om M.E syke som blir behandla som dritt for å si det mildt. Legene sier dem bør prøve LP og hvis det ikke funker så vil man jo bare være syk.

Jeg får stadig vekk høre fra venner og kjente om et eller annet menneske i media som har blitt frisk av LP. De vet så godt at jeg har prøvd LP og det funka ikke for meg men det virker ikke som om alle forstår det at noen ikke blir friske. De spør meg hvorfor jeg ikke prøver igjen osv..
Joda, noen av dem prøver bare å være snille og det skjønner jeg, men det blir så slitsomt å hele tiden få høre det at aldri andre får det til men det gjorde visst ikke jeg.

I Hjemmet så ble det skrevet om ei ung jente som ikke ble frisk av LP. Mamma ringte meg her om dagen og fortalte meg det så jeg har desverre ikke fått lest innlegget selv. Hadde håpet jeg kunne kanskje finne det på nettet men har ikke klart det helt enda, kanskje jeg ikke har tittet grundig nok rundt.








Min erfaring med LP:

I 2007 så dro jeg og moren min til London for da hadde jeg fått plass på et LP kurs. Jeg hadde funnet noen andre på et M.E forum som også skulle dra da og det var fortsatt en plass ledig.
Jeg hadde vel egentlig veldig store forventninger for jeg ville så gjerne bli frisk. Jeg var 100% innstilt på at jeg skulle gjøre alt jeg kunne for å bli frisk og jeg kom dit med et åpent sinn.

Jeg følte meg bedre etter de tre dagene jeg hadde vært der og jeg trodde jeg hadde endelig blitt bedre og jeg var på vei til å bli helt frisk! Etter en stund så gikk det sakte men sikkert nedover og jeg ble bare dårligere og dårligere. Jeg måtte til slutt innse at jeg ikke hadde blitt frisk.
Jeg vet ikke helt hva det var som fikk meg til å bli bedre, hvis det var alt adrenalinet og viljestyrken eller kanskje en kombinasjon av de to og LP eller kanskje bare LP.
Man kan vel spekulere i det til man blir blå..
Jeg har prøvd gang på gang å bruke det jeg lærte på LP kurset, men det har heller fått meg til å gjøre ting som kroppen ikke var klar for og derfor ble jeg bare værre igjen.

Nå er det 3 år senere og jeg har blitt enda værre enn hva jeg var før jeg tok LP kurset. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje det er fordi jeg har blitt eldre og kroppen blir bare mer og mer ”slitt”? Eller kanskje det er fordi jeg gjorde så mange ting som feks å begynne på Voksenopplæring for endelig å fullføre Videregående, eller å endelig få fullført lappen, men nei.. Jeg vet ikke. Det kan være så mange forskjellige ting som har gjort meg dårligere enn jeg var, men jeg synes ikke LP hadde en super positiv effekt på meg. Før jeg tok LP så var hadde jeg ikke så ofte ”roller-coast dager” (veldig mye opp og ned) som det jeg har nå. Jeg har vel egentlig flere dårlige dager enn gode men formen svinger i hytt og pine.


Jeg måtte bare legge til noen bilder i bloggen så den ikke så så kjedelig ut. Det er ikke mine bilder! Det er bare bilder jeg har funnet på www.deviantart.com , det er så mange fine bilder der synes jeg. Vel, da er det vel på tide å avslutte skravlinga ^^

Link til det første bildet, klikk her.
Link til det andre bildet, klikk her.

Torsdag, en stor dag for lille Phoebe.

Endelig har vår lille Bengal blitt frisk nok til at hun kan få kastrert seg! Stakkars lille.. Synes det alltid er så trist når en av kattene mine må operers, det er så rart når man holder dem i armene sine når de sovner inn, føles liksom så veldig feil. Jeg begynner jo å grine litt hver eneste gang, dumme meg altså..

Dette er Sussi! Hun er kattepusen til foreldrene mine, egentlig så er hun min men jeg kunne aldri tatt henne fra mamma og pappa. Pappa og Sussi er bestevenner så jeg tror hun ville blitt ekstremt lei seg om hun ikke fikk være med han dag inn og dag ut. Bildet er tatt Julaften 2008, da måtte hun til dyrlegen og fiksa labben sin for hun hadde fått en infeksjon i den etter at hun hadde krangla med en annen pus, smart jente.. Så her ligger hun i senga mi, under dyna og varmer seg etter at hun har kommet hjem. Stakkar, hu var helt borte. Tilbake til temaet... ^^


Dagen vi kom hjem med henne, første matbiten hun tok! Herregud hun var så liten da, halvparten så stor som hun er nå, 4 måneder senere.

Phoebe har vært syk helt siden vi fikk henne og vi visste ikke hva det var på lenge men vi hadde henne inn og ut hos dyrlegen en god stund og tok massevis av tester.. Hun hadde nemlig diare hver eneste gang hun gikk på do, og så klart så tråkka hun jo i det og vi måtte vaske henne hver eneste gang stakkar, det var ikke akkurat så svært koselig for henne. Midt på natta kunne vi våkne og det stinka no veldig og da var det bare å finne Phoebe og vaske henne med en gang.

Vi fant ut etter en god stund at det var Tritrichomonas Foetus hun hadde. Tritrichomonas Foetus er noe som er mere vanlig hos rasekatter enn en vanlig huskatt og tydeligvis spesielt hos Bengals.. Det var jo super flott at de som hadde oppdretta henne hadde fulgt med og sett at noe var galt med henne *kremt* De hadde jo ingen aning i det hele tatt, noe som var ganske frustrerende.. Hun må ha fått det fra en av katten dems også fordi Tritrichomonas Foetus kan bare bli smitta fra katt til katt gjennom feks toalettet dems. Eierne sa at ikke noe var galt med kattene dems men at de ville få dem testa, har ikke hørt noe som helst om det etterpå. Jeg har sendt mailer til dem og dem svarer på så lite som mulig. Forferdelig at det er sånn med enkelte folk, de utgir seg for å være kjempe vennlige og profesjonelle og når man har kjøpte noe fra dem så bryr dem seg ikke i det hele tatt.

Når vi endelig fikk vite hva som var galt med henne og at det var en kur osv så fikk vi tilsendt en veldig sterk antibiotika fra utlandet et sted (Spania eller noe tror jeg det var..) som hun måtte gå på i to uker. Vi fikk helt sjokk når vi fikk tablettene for de var så store som sånne kapsler som vi mennesker får! Herregud tenkte vi og ringte til dyrlegen for vi syntes de var forferdelig stor for den lille pusen vår.. Men joda, det var riktig at de skulle være så store. Oh my god.. Ja du kan tro at det var et strev å prøve å få de ned!! Jeg måtte holde henne i et håndkle ellers klorte hun meg helt opp, også måtte går åpne munnen hennes og få det ned, fant ut etter en stund at det hjalp hvis hun fikk litt vann samtidig også så hun fikk svelget den litt enklere. Men huff a meg for et strev det greine der var.. Værste var at når de to ukene var over så måtte vi fortsette en uke til, for hun var ikke helt frisk enda, hjelp...

Uansett, det ser ut som om hun har blitt mye bedre, har ikke sett at hun har hatt diare på litt over en ukes tid så det er jo kjempe bra, og derfor syntes veterinæren det var greit å kastrere henne også. Så på Torsdag morgen skal Gary dra til dyrlegen med henne og få henne kastrert, det er så altfor tidlig for meg så jeg får ikke vært med, noe jeg synes er litt trist men det er vel like greit siden jeg alltid blir så sentimental når det gjelder sånne ting, hihi.
Jeg får ihvertfall være med å hente henne!

Her er et par bilder av Phoebe, vår lille Bengal!

Her ligger hun under klatretreet sitt og slapper av! *strekke seg*

Her leker hun med yndlings-bamsen sin i vannbalja hennes.

TV-serier.

Jeg har sett så mange bra TV-show at jeg tenkte det var på tide at jeg delte noen av dem med dere! Kanskje det er noen som faller i smak hos noen av dere også ^^

Jeg tror jeg elsker alle seriene "mine" like mye så jeg klarer ikke helt å bestemme meg hvem som er best! Hah.. Vel det har vel også kanskje noe med det å gjøre at de er ganske så forksjellige. Vel, uansett så lager jeg en liten liste her med favorittene mine (ikke i noen spesiell rekkefølge), legger med link til Wikipedia så dere kan lese om dem og et bilde under.

De fleste kommer ut med en ny Sesong i September og jeg gleder meg så vanvittig mye!
Jeg tror jeg har fått med de fleste.. Hvis jeg kommer på noen senere så skal jeg adde dem så so for som mulig.


Six Feet Under




Dexter

The Vampire Diaries

Gossip Girl

Sons of Anarchy

Death Note

Brothers & Sisters

Band of Brothers (mini series)

The L Word

Grey's Anatomy

Southland

Criminal Minds




Numb3rs

Happy birthday to me, happy birthday to me!

I dag er det bursdagen min og jeg har hatt en fantastisk dag! Jeg trodde dette ville bli nok en dag som jeg ville ligge rett ut og ikke orke noe som helst for jeg har vært så vanvittig dårlig i det siste, sovet flere timer midt på dagen og bare masse tull.

Uansett, jeg våknet av at telefonen ringte i morges og det var mamma som ikke klart å vente lenger og bare måtte ringe og synge for meg og greier, hihi. Det var super koselig. Vi snakket en god stund på telefonen så gikk jeg tilbake til sengs og slappet av en stund også bar det i dusjen osv.
Jeg måtte nemlig være klar til kl var 14:00 (GMT)! Kjæresten min hadde en overraskelse til meg, han hadde booka en time hos en dame til kl 15:00 (GMT).. Jeg tenkte som så at, hva i all verden er det her for noe.. Så jeg kom jo på med alle slags forslag til hva det kunne være men til slutt så fant jeg vel egentlig ut hva det var utenom at han sa noe som helst, men jeg ble bare så glad!Når vi kom dit og jeg så jeg hadde rett (teite meg som klarer å gjette sånne ting så fort -.- ) så ble jeg bare enda mere glad og bare smilte som en sol!
Han hadde booka time til meg så jeg skulle få massasje av en profesjonell! Ååååh noe så deilig!
Det var noe jeg hadde hatt så lyst på i en evighet for jeg trengte virkelig en massasje..


Dama som eide stedet var kjempe hyggelig og atmosfæren der var så herlig, avslappende og så velkommen. Hun viste meg inn på rommet hvor jeg skulle bli massert og lot meg være i fred til å kle av meg. Jeg fikk velge selv hva jeg ville at hun skulle massere og hvordan.
Jeg valgte derfor armer, hender, ben, skuldre og rygg. Så det begynte med at jeg lå på ryggen og hun masserte bena mine først, også armene mine også snudde jeg meg på magen og hun gjorde det samme igjen, det var bare så vanvittig deilig og jeg sovna nesten når hun drev på, hihi.
Når hun var ferdig med det så begynte hun å massere nedre delen av ryggen min og jobba seg oppover til skuldrene osv. Hun holdt på i 1 time og 10 minutter, det var bare så godt........

Jeg var så glad når vi kom ut, smilte som en sol og følte jeg hadde fått verdens beste bursdagsgave!


Jeg må inrømme at jeg skulle ønske familien min hadde vært her og feira bursdagen min også... Men siden jeg valgte å flytte til England for en stund så er det jo min egen feil egentlig.. Men allikevel, jeg savner dem og jeg skulle ønske dem kunne ha vært her med oss. Jeg savner Mamma's deilige bløtkake!! Mmmh... Deilig bløtkake..
Skulle lagt med et bilde av Mamma's bløtkake men jeg har ingen .___. Må ta bilde neste gang hun lager en.


Fant igjen et band jeg ikke har hørt på super lenge nå!

Playradioplay!