lørdag 31. juli 2010

Poem.


Hope

by Brian Quinn


When all about you is black with gloom,
And all you feel is pending doom.
When your bones are racked with grim despair -
When every breath is a gasp for air.
Keep on going, though you need to grope,
For around the bend is a ray of hope.

A ray of hope is perhaps all that's left,
As your will to live has been bereft.
You've lost it all, it's just no use!
You can end it all, you need no excuse.
But throw away that piece of rope,
And give yourself a chance of hope.

Just give yourself another day,
Brushing aside what your thoughts may say.
This is your life and you can make a new start,
By ignoring the brain - just follow the heart.
Taking baby steps in order to cope,
And minute by minute you'll build on your hope.

Build on your hope,. one day at a time,
Though the road be steep and hard to climb.
The hurts of the past - they should be dead.
The fears of the future are all in your head.
Just live in the present and refuse to mope
Your life will sparkle for you're living in hope.



fredag 30. juli 2010

I går og litt generelt.


I går hadde jeg en så forferdelig dårlig dag, huff.. Jeg følte meg ikke i hundre når jeg sto opp men trodde det ville gå over utover dagen slik det gjør noen ganger. Men desverre så gikk det ikke over..

Jeg følte meg lenge kjempe uvell og måtte til slutt bare gå å legge meg i senga og da var det akkurat som om kroppen ble helt paralysert, jeg klarte ikke snakke, snu meg eller løfte en eneste muskel.. Bare det å puste var egentlig et enestes stort slit.
Kjæresten min kom inn og la seg i senga sammen med meg, ganske bekymra for meg. Til slutt begynte jeg bare å grine for jeg ble så utrolig redd for hva som skjedde med meg, det var ingen god følelse i det hele tatt og ikke engang klare å snakke og føle som om kroppen hadde stoppa helt. Ikke engang når jeg gråt klarte jeg å gjøre det ordentlig heller, det var bare tårer som fosserant nedover kinnene mine men jeg klarte ikke gjøre noe med det.

Etter å ha ligget i senga en lang stund så klarte jeg endelig å bevege meg litt og litt mer og etterhvert orket jeg å snakke også. Det var akkurat som om jeg kom ut av en transe eller noe sånt rart, jeg lå der bare og følte jeg var i en kropp jeg ikke kjent igjen i det hele tatt..

Jeg har hatt M.E i snart 7 år så man skulle jo tro jeg ville bli vandt med en del av disse dumme tingene som skjer men sånn er det ikke.. Jeg føler at det eldre jeg blir det dårligere blir jeg bare. Kanskje det er fordi jeg ikke orker å bevege meg så mye og derfor blir kroppen bare enda mere sliten eller kanskje det er fordi flere viruser/infektioner klarer å byggge seg opp i kroppen min, jeg vet ikke.

Det føles ikke som om det er noe vits å gå til en lege heller for jeg føler ikke at de kan gjøre noe som helst for meg. De vet jo nesten ikke helt om de faktisk tror at M.E finnes.. I Norge så har jeg en lege som egentlig er ganske alright og han har vært veldig flink og forståelsesfull men det er jo bare så mye han kan gjøre.
Jeg hater og finne en ny lege for jeg hater virkelig og måtte fortelle hele livshistorien min og alt det tullet der gang på gang. Jeg burde nok ha funnet meg en lege her i England men jeg har bare ikke hatt lyst så langt. Jeg var hos legen for lenge siden for jeg var så fryktelig dårlig.. Hun forsto vel egentlig ikke helt hva M.E var og sa det ikke var noe å bekymre seg om og at hun ikke kunne hjelpe meg med noe som helst rett og slett.. Hun ville vel helst bare ha meg ut av rommet sitt så hun kunne fortsette med neste pasient eller noe.
Når jeg møter sånne leger så blir jeg så vanvittig "put off".

Jeg skulle ønske det var noe som ville definitivt gjøre oss med M.E friske og gi oss et normalt liv tilbake, noe som ikke behøvde å koste en arm og et bein...
Jeg har lært mange ting siden jeg ble syk, så på en måte har jeg fått med meg noen erfaringer som andre friske mennesker ikke har. Jeg tror alle som har en langvarig sykdom som får hele livet snudd opp ned får med seg en erfaring i livet som vi bør sette pris på, men allkievel.. Jeg skulle ønske vi kunne få et normalt liv tilbake. Være en del av verden, føle at man klarer å få til noe, at man faktisk har noe å gi og ikke føle at man hele tiden trenger hjelp til alt.

Vel det var min rambling for i kveld...

~ S.M.A

Middagstips!



For ca en måned siden da mine foreldre kom på besøke til oss, mamma hadde bestemt at hun ønsket å lage god mat til og lære oss hvordan vi kunne gjøre det selv senere. Jeg har alltid ”klaga” til henne at jeg ikke kan komme opp med noe godt, nytt og fresht til middag ..

Hun laget masse forskjellig deilig mat til oss, men det var en rett som vi endte opp med å like så godt og er nå på en måte vårt "søndags måltid".


Du trenger:

- 1-2 Kylling fileter per person, avhengig av hvor sulten du er.
- Spekeskinke eller hvis du ikke har det eller har lyst på noe annet kan du feks bruke bacon, tørkede tomater eller i utgangspunktet hva som helst du har lyst på.
- Marks & Spencers Persille & Hvitløk Salt Mill (eller så du kan bare skjære opp noen Persille
og hvitløk i stedet).
- Chicken Bisto (eller noen annen form for kylling saus for den saks skyld).
- Kylling Krydder.
- Poteter (hvor enn mange du/dere spiser).
- Hyssing
- En stekepanne.
- 1 dyp ovspanne eller noe lignende i glass, kommer ann på hva du har.


Dette gjør du:

Nå skjærer du opp kylling i midten, men ikke hele veien, den må fortsatt henge sammen, bare så du får litt plass til å legge ingrediensene i. Nå tar du Spekeskinke / Bacon eller hva det er du endte med å ha i midten og legg det i midten av kyllingen så du kan pakke kylling rundt ingrediensene. Nå tar du persille og hvitløk og strør det over på samme sted.
Nå tar du hyssingen og fester den godt og hardt rund kyllingen så fortsetter du helt fra ene enden og opp til den andre slik at ingrediensene i midten ikke faller ut.
Nå som du er ferdig med det tar du kylling krydderet og kryddrer kylling filetene godt over alt.

Varm ovnen til ca 180-200 C. Nå er det på tide å ta ut stekepannen, bruk smør eller olje i den og slå deretter kokeplaten på middels / høy varme. Ta kylling filetene og legg dem i en stekepanne, stek dem på alle kanter, snu dem over til du får en fin brunfarge over det hele. Det er ikke ment å være stekt hele igjennom, så ikke bry deg om innsiden riktig enda!

Hvis du har poteter til det bør du begynne å forberede dem nå og legge dem i kokende vann. Vi endte opp med å lage potetmos men du kan også bare ha vanlige poteter til. Hvis du ønsker å lage hjemmelaget potetmos, tilsett litt smør, salt og melk og bland det hele sammen med en ”potetmoser”.

Nå som du er ferdig med å steke dem legg dem i ovnspannen, hell ca 200 ml vann i fatet sammen med kyllingen. Hvis du ønsker kan du ta litt hvitløk og krydder og legg det i vannet for å gi den mer smak.
Bruke tinfolie til å dekke til ovnspannen og plassere den i ovnen.
La kyllingen steke i ovnen for ca 35-40 minutter.

Når kyllingen er ferdig tar den ut av ovnspannen og legger dem på tallerkner eller hvor enn de kan legges til side for en liten stund. (du kan benytte deg av tinfolien hvis nødvendig).
Ta vannet som er igjen i formen og hell det i en liten kasserolle. Vi tok vannet eller skyen og miksa den sammen med kylling bistoen (Hvis sausen blir veldig vannete så går det ann og helle i litt mjøl men du må vispe den veldig så du ikke får klumper i den). La sausen stå og putre i et par minutter også er den klar.
Før du serverer kyllingen sørg for at du tar av hyssingen.

Og da er du klar til å servere maten, voila!

Jeg skrev dette på engelsk først men så bestemte jeg meg for å gjøre det om og skrive det på norsk istedet! Så hvis det er noen rare setninger her og der så beklager jeg det, hihi.

onsdag 28. juli 2010

Inception!

Me and my boyfriend went to the cinema last Tuesday to watch Inception and I must admit I had rather high expectations to it even though I tried not to. I just couldn't help it, the Trailer was such a teaser and made me want to watch the movie so badly.
On top of that, well.. Leonardo DiCaprio is a great actor. No.. Not just because of his looks, I actually mean that he's a really great ACTOR!

Anyways, I don't think I've ever felt so "pleased" after watching a movie as I did when we walked out of the cinema, I couldn't stop smiling nor talking about it.

For those of you who haven't yet seen Inception you should definataly go watch it as soon as you can, it's worth the cinema experience for sure.

Here's the Trailer for those of you who wonder what movie this is or simply just want to take another sneak peak at it!

Enjoy!



~ S.M.A

Just a few things about me.

I thought I'd make a post to introduce myself a little bit, even though I'll probably end up rambling on about everything.

As you can see in the section "About Me" I'm a 20 year old woman from Norway currently located in England.
I live with my boyfriend and our little Bengal. Currently we live in a one bedroom apartment, oh how I wish we had a house and a garden so our cat could run outside and play. I'm definatley going to miss this place when we move.. Which is strange cause I actually didn't like it all that much here to start with, or well.. I loved the apartment to start with but after a while I grew tired of it and just fancy moving, yet.. I will miss the apartment, but more than that I'll miss the area.

I miss Norway alot.. But what I miss the most is the food I think. It's just that the food here is rather different and we have so much yummy stuff in Norway that I can't get here. When my parents came over to visit us for a month ago they bought us loads of Norwegian food, I was so happy! Still got some left of course but I'm trying like mad to save it.

I've had M.E for nearly 7 years so I can't quite say that I remember how it is to have a fully normal life and I often tend to forget that others actually "can" wake up early, get out of the house straight away, walk 5 minutes without any trouble and be fine when they come back home. My boyfriend often goes down to the shop to buy me breakfast or something and I feel so bad everytime I ask him to cause for me that wouldn't be as easy as it is for him.

I realise it might seem strange that I'm writing in English, I just feel that it's a bit more international and hopefully I might get some people from here and there who want to read some of the stuff I'll write on this blog.

I'm not quite sure how often I'll actually be writing here, it's my second or third attempt to start a blog and I usually always end up not writing cause I don't have much to say, yet I do.. I just don't want the world to see me as this whiny little annoying thing cause I'm explaining how shit my day has been or how much I miss being able to do whatever I want etc. I guess we'll see how it goes anyways!

There's a few people who sorta encouraged me to write a blog in the first place. One of them is a woman I've followed for years now. She got M.E as well and she comes across so many interesting things that I just can't keep myself from checking her blog several times a day.
The other person is an in real life friend of mine, Frida. We basically grew up together. Our mums worked together and therefore we ended up playing, having sleepovers and all that. Even though we don't speak very often anymore I'm constantly checking her blog for updates to see what she's up to! Even if we don't speak very often it doesn't matter cause the few times we do it seems like there's been no time at all since last time we spoke.

I love that there's a few people in my life who hasn't abandoned me completely cause I got ill. Most of the "friends" I once had are gone.. Basically because I couldn't always meet them and then I got worse so I didn't have much energy to do anything at all. I can see how it seems like I didn't give a shit about them and just wanted them to leave me the hell alone, but that wasn't the case. It's just not that easy to make them understand what I'm going through, especially when I don't like "whining" about how I feel or whatever. I tried to explain a few times, but most people aren't interested in hearing how a sick person is..
But hey, it's in times like these you find out who's your real friends.

I will write some more later but now I'll get back to adjusting my blog a bit more. Have to try and get it the way I want it to be!

~ S.M.A